Til Forevig Hjem 2019

ÅRET 2019. Basse og Bella funnet i Bjerka. 5 Katter funnet i Kongsvikosen. 5 katter funnet i Sjona. 3 katter funnet i Utskarpen.

Bartepus/Loffen:

Når jeg forteller dette, ligger jeg trygt og godt ved siden av mammaen min og koser. Jeg er hjemme igjen Les min historie!

Det er et mirakel! Tenk at jeg skulle være så heldig å finne mammaen min igjen. Hun hadde vært der hele tiden men jeg hadde kommet bort fra henne. Hun hadde lett lenge etter meg,men jeg var ikke å finne. Jeg hadde lagt ut på vandring en vakker høstdag i 2018. Dessverre hadde jeg gått litt langt og fant ikke veien hjem. Etterhvert som tiden gikk ble jeg mer og mer sky overfor mennesker. Jeg måtte slåss for å finne mat og kjempe for å overleve. Etter over et år ute ble jeg til slutt fanget inn. Da trodde menneskene at jeg hadde vokst opp ute og aldri opplevd varme og omsorg før – fordi jeg var så redd og sky.

Jeg var nok veldig traumatisert for jeg var jo ikke meg selv i det hele tatt da jeg var i fosterhjem. Heldigvis fikk jeg lov til å bo under sofaen for det var det jeg ville. Hadde hun begynt å tvinge meg frem så tror jeg ikke jeg hadde takla det. Jeg måtte få tid på meg og jeg er veldig glad de ikke ga meg opp.

En dag fikk fostermor besøk av ei som sa hun var eieren min. Jeg var ikke sikker for jeg kjente henne ikke igjen, men hun kjente meg. Loffen kalte hun meg! I dagene som fulgte kom hun flere ganger og hadde med seg kokt fisk som hadde vært min favoritt da jeg vokste opp, pluss noen leker jeg hadde brukt før. Hun brukte mye tid på å bli kjent med meg igjen og det hjalp. Noe begynte å skje i kroppen min. Jeg begynte å huske! Jeg husket hvordan jeg skulle kose og kommunisere med mennesker. Jeg klarte forresten å gjøre fostermor veldig rørt da jeg kom og ga henne masse puseklemmer og malte høyt. Hun hadde ikke forventet det men jeg ville takke henne så mye for at hun lot meg låne sofaen i 4 mnd. Nå skulle jeg jo snart hjem, det visste jeg.

Jeg var veldig heldig og jeg vil bare si til alle bortkomne katter og fortvilte eiere: det er håp! Ikke gi opp å lete!!

Til minne om Morris som døde så alt for tidlig

‘Jeg er så takknemlig. Takknemlig for at jeg fikk et så godt liv selv om det ble så altfor kort. Jeg ville bare stikke innom verden og si hallo, her er jeg! Livet er urettferdig men alt har en mening. På min korte tid på jorda rakk jeg å gjøre så mye. Jeg og mine tre søstre var født ute og dømt til et liv i sult og frykt. Mamma gjorde så godt hun kunne for å passe på oss og vi ble til slutt funnet i en garasje. Der startet min spennende reise!

Vi kom til et fint fosterhjem som virkelig visste å ta vare på oss. Jeg utmerket meg tidlig med å være litt mer frampå og jeg reagerte ikke på høye lyder eller når husets residenser, det vil si katter, ble sinte på meg fordi jeg var så pågående. De fant ut at grunnen til det var at jeg faktisk var døv! Derfor var jeg veldig spesiell. Jeg bestemte meg tidlig for at jeg ville bo der, så mens mine søstre og mor ble adoptert bort fikk heldige meg være igjen! Jeg hadde gitt dem alle hint om at jeg trivdes så godt for jeg elsket den nye familien min så høyt. Jentungen i huset kalte meg kjæresten sin og det må jeg si var en ære. Jeg løp rundt i huset som en virvelvind. Elsket den nye mammaen min og hennes to barn, som ble min kjæreste og storebror. Hvis de var ute av syne ropte jeg og lette etter dem. Jeg var med dem overalt! Da det var mat på gang la jeg meg rett ned helt inntil føttene til mamma og rulla så hun skulle se hvor fin jeg var (flørting var jeg god på). Jeg elsket kos og kunne ikke få nok av det, særlig å bi klådd bak øret. Det var så godt at jeg retten og sletten ramla om!

Jeg fikk være med ut og kjenne på de spennende luktene, se på fugler og sitte i min kjærestes sykkelkurv. Leke og le sammen med storebror. Livet var helt fantastisk!

Så en dag begynte å føle meg dårlig. Da mamma satt og børstet meg i det trygge fanget følte jeg en rar smerte og knurret til henne. Det hadde jeg aldri gjort før! Men jeg kunne ikke noe for det… Unnskyld for det.. Etterhvert som dagene gikk ble jeg bare mer og mer dårlig. Jeg responderte ikke på medisin og antibiotika og det ble tatt alle mulige prøver av meg. Jeg mistet matlysten og raste ned i vekt. Men jeg kjempet. Dette livet var så verdt å leve! De fant vann i lungene mine og gjorde alt de kunne for å redde meg. Til slutt innså vi alle at det var best å la meg få slippe. Jeg hadde så fryktelig vondt og jeg var ikke den gode gamle Morris lengre.. Jeg følte det på den lille kroppen min at jeg snart måtte reise hjem igjen- over regnbuebroen til Nangijala. Men jeg hadde vært mer heldig enn mange andre katter som blir født ute. Jeg fant min forevig familie og nøt hvert øyeblikk av det. Et slikt liv unner jeg alle! Jeg vet mange tårer er felt for meg, men gråt ikke. Jeg har funnet fred og har ikke vondt lengre. Og til min kjæreste forevigfamilie vil jeg bare si: Jeg vil alltid være der og passe på dere og vi ses igjen i Nangijala hvor jeg vil vente på dere!’

Morris den tapre hadde fått den grusomme sykdommen FIP

På AniCura sin side står det blant annet dette om sykdommen:
Symptomer:
FIP rammer oftest veldig unge og veldig gamle dyr, eller dyr som av annen grunn har nedsatt immunforsvar. Halvparten av alle katter som blir syke er yngre enn to år.
FIP er en uhelbredelig sykdom som fører til døden. Sykdommen finnes i en «tørr» og en «våt» form, og blandingsformer av disse to er vanlige.
Avhengig av hvilken form det dreier seg om og hvilke organ som rammes kan symptomene variere, men felles for syke katter er at de magrer av/vokser dårlig, får nedsatt allmenntilstand og får febertopper.
Ved den tørre formen er sykdomsforløpet mer langdrygt (uker – måneder) og katten kan få problemer fra øyne, sentralnervesystemet, nyrer mm. Ved den våte formen, som har et raskere forløp (dager-uker), får katten væske i en eller flere kroppshuler, vanligvis bukhulen (ascites) og/eller brysthulen (hydrothorax). I disse tilfellene blir katten oppblåst i magen og får pusteproblemer.
Der ikke smittsomt, og ikke farlig for oss mennesker.